Når det gjelder liv og død, er folk alltid vant til å dele dem inn i to motsatte ytterpunkter: livet er det friske og varme morgenlyset, blomstrende blomster på grenene og håpet i håndflatene; mens døden er den kalde og stille natten, visne blader som faller fra greiner, og en uunngåelig slutt vi flykter fra. Denne instinktive frykten gjør oss ofte besatt av å forlenge levetiden, men ignorerer å utforske dybden av livet, og vi er alltid uvillige til å innse at døden er en uunnværlig del av livet. De er aldri adskilte fiender, men følgesvenner som sameksisterer og er avhengige av hverandre i naturens syklus.
Livets dyrebare verdi ligger ikke i evigheten, men i dens endelighet og vitalitet.Livet er en enveis-reise. Fra fødselsropet berører vi varmen og kulden i verden med nysgjerrighet og entusiasme, føler varmen av familiehengivenhet, oppriktigheten av vennskap og skjønnheten i kjærlighet, opplever latter og tårer, glatthet og frustrasjoner, vokser i hver opplevelse og beriker oss selv i enhver oppfatning. En vill luke vil strebe etter å bryte gjennom jorden, en liten blomst vil blomstre tappert mot solen, og en flygende fugl vil fortsette å spre vingene og sveve. Alle liv i verden prøver sitt beste for å skinne sitt eget lys i begrenset tid, som er den mest originale meningen med livet - ikke bare å eksistere, men å vokse varmt, føle seg oppmerksomt og etterlate et unikt preg. Vi trenger ikke å slite med når livet tar slutt, bare verne om hvert øyeblikk av nåtiden, elske oppriktig, leve seriøst og fylle det begrensede livet med varme og verdi.
Døden er ikke forferdelig. Det er ikke ødeleggelsen av liv, men naturens syklus og destinasjon.Fødsel, aldring, sykdom og død er de mest rettferdige lovene i verden, ingen kan være et unntak uavhengig av rikdom eller status. Vi tror alltid at døden er tap, avskjed og slutten på alt, men fra et annet perspektiv er døden bare forvandlingen av livsformer: falt løv blir til vårslam for å gi næring til nye trær, rennende vann smelter sammen i elver og hav for å vende tilbake til vidder, og tapte liv forsvinner egentlig aldri. De vi elsket, varmen vi forlot, og vennligheten vi ga videre vil alltid forbli i verden, bli lyset i minnet til senere generasjoner og integreres i naturens kretsløp. Døden lærer oss å verne, får oss til å forstå livets skjørhet og dyrebare, får oss til å gi slipp på tvangstanker og tvister, vite hvordan vi skal respektere livet, behandle andre og oss selv vennlig. Det er ikke en mørk slutt, men en påminnelse om at vi skal leve som vi vil i den tiden vi har livet.
Syklusen av liv og død er en evig lov i universet, og også den mildeste sannheten om livet. Vi trenger ikke å frykte dødens komme, og heller ikke kaste bort tiden i livet. Livet gir oss rett til å føle verden, og døden gir oss roen til å avgjøre fortiden. De utfyller hverandre, og gjør hvert liv meningsfylt og hvert farvel viktig. Måtte vi alle behandle livet med ærefrykt, omfavne livet med entusiasme og møte avskjed og avslutte med et rolig og fredelig sinn, forstå at vi bør leve strålende til det fulle når vi lever, og akseptere naturens ordning i fred når vi går bort, og leve det mest autentiske og varme selvet i livets og dødens syklus.
